De sibyllinske bøkene

Den kumeiske sibylle slik Michelangelo tenkte seg henne. Hun holdt til i Cumae sør for Roma.

De sibyllinske bøkene (Latin: Libri Sibyllini) var ni bøker med profetier i heksametervers som ble rådspurt i krisetider. Bøkene er i dag bare kjent i fragmenter, resten er tapt eller forsettlig ødelagt.

Historikk

Sibyllen som var i besittelse av bøkene - ifølge Dionysios fra Halikarnassos' historieverk Antiquitates Romanum enten den kumeiske sibylle eller den erythraiske sibylle - skal ha tilbudt å selge dem til Tarquinius Priscus (ifølge Varro), eller Tarquinius Superbus (ifølge Plinius og Aulus Gellius), men prisen var så avskrekkende at kongen avslo. Sibyllen kastet da tre av bøkene på varmen og tilbød ham de resterende - til samme pris. Tarquinius avslo nok en gang - sibyllen brente tre bøker til - og tilbød kongen de gjenværende til full pris. Nå slo Tarquinius til, sikret seg de tre siste bøkene til prisen han kunne fått alle ni for, og anbragte dem under takhvelvet i Jupiters tempel på Kapitol. Historien fortelles i Varros tapte verker, som siteres i Lactantius' Institutiones Divinae (I: 6) og av Origenes.

I Tarquinius' tid ble to patrisiere (duumviri sacris faciundis) utnevnt til å rådføre seg med oraklene, også kalt fatali, når senatet ba om det. Duumviri betyr «to menn» som økte i antall til ti menn (decemviri) ble utnevnt. På Sullas tid var det prestene kjent som quindecimviri sacris faciundis som tolket oraklene.

Da Jupiters tempel på Kapitolhøyden brant ned under borgerkrigene 83 f.Kr., ble en ny orakelsamling opprettet ved å innhente orakler fra templene på blant annet Sicilia, Samos og i Afrika. Under keiser Augustus' overoppsyn ble disse i 12 e.Kr. flyttet til Apollons tempel på Palatinerhøyden. Ifølge opplysninger i boken De Reditu Suo av Rutilius Namatianus skulle de sibyllinske bøkene ha kommet til Roma i 504 f.Kr., og blitt brent på ordre av general Flavius Stilicho i 405 e.Kr., men dette er usikkert, siden påstanden ikke bekreftes av andre kilder. De sibyllinske bøkene må ikke forveksles med de såkalte Sibyllens orakler (Oracula Sibyllina), som menes å være en samling av jødiske og kristne skrifter fra tiden mellom 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr., da de utgjorde femten bøker vi kjenner innholdet av, takket være håndskrifter fra 1300-tallet.

Mary Shelleys roman The Last Man (175.000 håndskrevne ord) fra 1826 er bygget rundt en angivelig profeti fra en sibylle i oldtiden. Det er også en nøkkelroman der lord Raymond er et portrett av lord Byron.

Et bevart sibyllinsk orakel

Bare ett av de sibyllinske oraklene er bevart, takket være skriftet Περὶ Θαυμασίων (= Om mirakler) av Phlegon fra Tralles, keiser Hadrians frigivne. Oraklet er skrevet i heksameter, noe som underbygger at det faktisk er snakk om et virkelig sibyllinsk orakel. Bakgrunnen er historien om Polykritos, valgt leder for Aetolia. Han giftet seg med en kvinne fra Lokris, men døde kort tid etter. Enken var gravid og nedkom med et barn som var hermafroditt. Oppskremt innkalte lokalbefolkningen til møte for å diskutere hvordan dette skulle tolkes. Under møtet kom Polykritos' ånd til syne ved siden av spebarnet. Ånden var helt svartkledd, men beroliget forsamlingen og ba dem overlate barnet til ham, gitt seernes illevarslende spådommer. «Hvis dere adlyder meg i denne saken, unngår dere katastrofen dere frykter. Men svar meg raskt, for jeg kan ikke bli lenge.» Flertallet var imidlertid uvillige, og ånden talte igjen: «Legg ikke skylden på meg om dere får problemer, men legg skylden på skjebnen som også tvinger meg til å handle ille mot mitt eget barn.» Polykritos' ånd grep deretter spebarnet, rev det i filler og fortærte det så bare hodet lå tilbake. Så forsvant ånden, mens den skrekkslagne forsamlingen ikke visste annet å foreslå enn å kontakte oraklet i Delfi, som kanskje visste råd. Da talte babyens hode:

Å talløse folk, bosatt i landet berømt i sanger,

dra ikke til Phoebus' helligdom, tempelet med sin røkelse,

for hendene dere holder frem, er urene av blod,

og reisen for deres føtter er besudlet.

På denne dag i løpet av et år

er døden sikker for alle, men ved Athenes vilje

skal lokrieres og aetoleres sjeler leve i lag.

Heller ikke skal det være noen hvile fra det onde, ikke en gang i kort tid,

for et blodig yr helles over hodene deres.

Natten holder alt skjult, og en mørk himmel brer seg over den.

Plutselig får natten et mørke til å bre seg over hele jorden.

Alle gudene vil vanære fødselen

av det som er igjen av aetolisk og lokrisk sæd,

for døden har ikke rørt mitt hode, eller fjernet

mine ugjenkjennelige lemmer, men latt meg tilbake på jorden.

Kom og vis mitt hode til morgengryet, og

skjul det ikke i den mørke jord.

Hva dere angår, røm landet og

dra et annet sted, til Athenes folk,

hvis dere velger å flykte for den død som skjebnen bringer.

Aetolerne, som i denne beretningen fremstår som enestående sta, evakuerte sine koner, barn og oldinger til trygge steder, men selv ble de på hjemstedet. Det følgende år gikk de og akarnanierne til en helt ødeleggende krig mot hverandre. En lignende historie fortelles av Publius. Der overleverer hodet et orakel fra Apollon i tolv vers, etter at en rød ulv har fortært kroppen.

Michelangelo

Michelangelo framstilte sibyllene i veggmaleriene i det sixtinske kapell.

• 
  Den libyske sibylle
• 
  Den persiske sibylle
• 
  Den delfiske sibylle, Pythia
• 
  Den erythraiske sibylle

Litteratur

• Diels, Hermann (1980): Sibyllinische Blätter
• Orlin, Eric M. (2002): Temples, Religion, and Politics in the Roman Republic, kapittel 3: «The Sibylline Books»

Eksterne lenker

• The Sybylline Oracles Index (1899), oversatt fra gresk, Milton S. Terry
• «Sibylline Books: Ancient Prophecies Destroyed By Fire»